Trær og planter langs vegen

Hva som vokser og gror på marka avhenger av jordarten, fuktighet, klima og lystilgang på stedet. Det påvirkes også av skogsdrift, jordbruk og beiting. Det kan også påvirkes ved stormfelling av skog eller lyng- og skogbranner.

Gran (Picea abies)

Grana er et bartre og det viktigste treslaget i økonomisk sammenheng. Den kan bli inntil 50 m høg i Norge, har rett stamme og gir godt bygningsvirke. Mye av granskogen i dag er planta og trærne hogges når de er 70 til 100 år, men det finnes grantrær som er over 500 år gamle.

Furu (Pinus sylvestris)

Furua er et bartre og det nest viktigste treslaget i økonomisk sammenheng. Den er mer nøysom enn grana og kan vokse på tørre sandmoer, grunnlendt mark og høgt til fjells. Den gir godt virke som brukes til innredning og møbler. Trykkimpregnert furu brukes til gjerdestolper og terrassebord.

Einer (Juniperus communis)

Eineren er et bartre som kan bli inntil 17,5 m høgt i Norge, men oftest vokser den som en busk. Den har liten betydning i dag, men var ettertrakta som gjerdestaur på grunn av den varige veden tidligere. Einerlaug ble brukt til reingjøring og ved brygging av øl og bærene ble brukt som brennevinskrydder.

Bjørk (Betula)

Bjørka er det viktigste lauvtretreslaget. Veden egner seg godt til møbler, men brukes mest til brensel. I gamle dager ble bjørk mye brukt i hestekjøretøyer og til mange ulike redskaper som trengtes på gården. Det finnes tre arter, vanlig bjørk (Betula pubescens), hengebjørk (Betula pendula) og dvergbjørk (Betula nana).

Gråor (Alnus incana)

Kalles også «older» som uttales «ørder» i Trøndelag. Den trives godt på fuktig mark og vokser langs bekker og elver, gjerne på leirjord. Gråor har evne til å ta opp nitrogen fra lufta via røttene og vokser svært raskt i ungdommen, men dør tidlig. Veden er rødfarga, er lett og har lav brennverdi, men er lett å bearbeide og brukes til brensel.

Selje (Salix caprea)

Selja kan bli et stort tre, inntil 20 m høgt. Oftest deler den seg i flere stammer, eller vokser i klynger som danner felles krone. Den blomstrer om våren og de gule hannraklene kalles for «kattlabber» eller «gåsunger». Lauvet ble tidligere brukt som fôr. Veden har middels brennverdi.

Rogn (Sorbus aucuparia)

Rogna kan bli inntil 10 m høg og har kvite blomster om våren. Den har hard og sterk ved som ble brukt til økseskaft og rivetinner tidligere. Lauvet og bærene ble brukt til fôr til dyra. Veden har høg brennverdi og brukes til brensel.

Hegg (Prunus padus)

Heggen trives på fuktig leirjord og vokser i åkerkanter og langs bekker. Oftest danner flere stammer ei krone. Heggen blomstrer i mai-juni og får svarte bær som er spiselige og brukes til likør. Veden er seig og hard og har vært brukt til skaft på redskap og rivetinner. Unge stubbeskudd ble brukt til tønneband.

Osp (Populus tremula)

Under gode vilkår kan ospa bli et høgt, rettstamma tre. De lange og flattrykte bladstilkene gjør at lauvet skjelver for den minste vind. Gamle hule ospetrær er viktig som reirplass for fuglene. Veden har liten brennverdi, men brenner med en fin, lysende flamme og brukes til fyrstikker. Om høsten får ospelauvet fin farge.

Blomsterenga

Mange tror at blomsterenger med prestekrager, blåklokker og mangfoldet av det vi kaller markblomster er noe naturgitt, men det er jordbruk og husdyrdrift som er grunnlaget for dette rike artsmangfoldet. Blomsterengene avhenger av regelmessig høsting ved slått eller beiting for at de skal bevares.

Erik Stenvik