Istida

marin grense trøndelag

Kart som viser situasjonen slik den var da havet var på det høgeste under istida, eller det vi kaller for den marine grense. Den gang gikk sjøen over det som i dag er Namdalseid og Fosen var ei øy utafor fastlandet.

Under siste istida var Norge dekt av ei tjukk kappe av is. Vekta av isbreene pressa landet ned, og da isen trakk seg tilbake for 10 – 12 tusen år siden sto havet mye høgere enn det gjør i dag. Derfor finner vi skjell i leira langt over det som er dagens havnivå. Den gangen gikk sjøen over det som i dag er eidet mellom Hjellbotn og Løgnin. Fosen var ei stor øy utafor kysten, og i sundet som skilte den fra fastlandet stakk bare enkelte bergtopper av det som i dag er Namdalseid opp som holmer og skjær.

Landheving

Da isen smelta og vekta av den forsvant, begynte landet langsomt å heve seg. Den gang de første skinnkledde steinalderfolkene kom padlende inn fjordene var Eidet mye smalere enn i dag, og våre dagers bergtopper stakk opp som øyer og holmer i sjøen. I vikingtida regner vi med at havet sto omlag 4 meter høgere enn i dag, og mye nytt land er kommet opp av sjøen på 1000 år. Så seint som på 1800 tallet var Årgård utgangspunkt for båttrafikken nordover, og Åsneset ble skilt ut fra Årgård først i 1799. Før den tid stod sjøen så høgt at det ikke var rom for noen gård der. Fortsatt, ti tusen år etter at isen forvant, hever landet seg med ca. en halv cm. per år.

Jettegryter

Jettegryte

Ei av jettegrytene ved Hyllvegen. Vannet i gryta kommer fra nedbør, og skyldes ikke et oppkomme i bunnen, som mange trødde før i tida. Foto: Erik Stenvik.

Ved Hyllberget mellom Staven og Bjørg går den gamle ferdselsvegen langs kanten av ei stupbratt bergside ned mot elva Ferja. Like ved stien finnes flere jettegryter i varierende størrelser. De er minner fra siste fase av istida. Ved bergsrenter og stup oppstod det sprekker i isbreen helt ned til berget. Da temperaturen steg for omkring 12 tusen år siden smelta innlandsisen raskt, og elver av smeltevann på isbreene trengte som fossefall ned gjennom bresprekkene. Der vannet traff berget oppstod det virvler som satte løse steiner i rotasjon slik at de slipte ut runde huller i berget. I gamle dager trodde folk at det var troll eller «jetter» som hadde laga disse hullene, derfor kalles de fortsatt jettegryter.

Fallet

Jordsmonnet i Namdalseid under den marine grensa består i hovedsak av leire. Den består av finpartikler fra breene som er avsatt mens landskapet fortsatt var sjøbotn under istida og kalles for marin leire. Saltet i sjøvatnet gjør at leirpartiklene bindes i en stabil gitterstruktur. Når slik leire blir tørt land og saltet vaskes ut av ferskvatn blir disse bindingene ustabile, og ved belastning og omrøring kan strukturen bryte sammen, leira blir flytende og større partier kan rase ut. Det er dette som kalles kvikkleir. Det kan føre til kvikkleireras som i gamle dager kaltes for «fall» fordi det fører til at deler av landskapet faller ned og etterlater seg ei rasgrop i bakkant. Det har gått mange slike ras i Namdalseid gjennom tidene, og ei rasgrop finner vi her vest for skolen. Området heter fortsatt Fallet som et minne om det som skjedde her langt tilbake i tida.

Erik Stenvik